Utredning av barn og unge med fedme

Fedmebehandling er en møysommelig og tidkrevende prosess, og noe av det første man må gjøre når barn og unge henvender seg med ønske om hjelp for fedme, er å sette av tid over gjentatte konsultasjoner med relativt korte intervall. Både foreldrene og de unge må oppleve at man som helsearbeider er oppriktig interessert i å gi hjelp og vil være støttespiller i en lengre prosess. Det er viktig å legge grunnlaget for en god allianse, ved å ha en åpen kommunikasjon, og unngå uttalelser som oppleves stigmatiserende, anklagende og nedverdigende både for foreldre og barn.

Utredningen må ha fokus både på medisinske forhold, men vel så mye på psykososiale forhold som har stor betydning for pasientens liv. Disse setter også rammer for hvilke behandlingstilbud som er mulige å få til. Man må tidlig vurdere hvor hensiktsmessig det er at barnet er tilstede ved alle konsultasjonene siden det kan hindre foreldrene å fortelle åpent om forhold som de ikke ønsker at barna skal høre, og at mye snakking om barnets fedme kan forverre selvbildet til barnet. Det er ofte også nyttig å prate med barna alene uten foreldre, og hos ungdom er dette nesten obligatorisk.

Utforsking av motivasjon for endring, f.eks ut fra en modell som DiClementes endringshjul, er også en svært viktig del av utredningen. Endringsadferd forutsetter et ønske og behov for endring som oppleves som viktig for den det gjelder. Uten et slikt perspektiv vil mange tiltak være fåfengte. Utforsking av endrings-motivasjon kan til en viss grad gjøres hos barn, men er særlig viktig for ungdom og foreldre.

Utredning av fedme inkluderer både fedmen i seg selv, men også å avdekke evt forhold som vanskeliggjør tiltak, komplikasjoner til fedmen eller komorbide tilstander. Noen av de vanskene som man finner kan trenge behandling før det er hensiktsmessig å gjøre noen livsstilstiltak, som f.eks angst og depresjon, psykososial belastning som mobbing etc.

Som hovedregel bør utredning være tverrfaglig, og tilsvarende den oppfølging som pasienten skal tilbys. Det forutsetter at lokale ressurser organiserer seg på en hensiktsmessig og planlagt måte, der både fastlege, helsesøster, fysioterapeut, psykolog og evt andre kan inngå som fagpersoner. For noen er tilstanden såpass alvorlig at pasienten bør vurderes av spesialisthelsetjenesten, men en grundig utredning lokalt bør likevel ligge til grunn før slik henvisning.